«Glamour og gnagsår: Jeg har vært jurypresident i Cannes»
17. mai ble det ikke bunad og sunnmørsvær, men rød løper og blitsregn for ph.d.-stipendiat Annette Gjerde-Hansen. Hun fikk nemlig det ærefulle oppdraget med å lede en av filmjuryene under den verdensberømte filmfestivalen i Cannes.
Annette Gjerde-Hansen (midt i bildet) er til daglig ph.d.-stipendiat ved Høgskolen i Volda. Under filmfestivalen i Cannes i mai 2026 ledet hun den økumeniske filmjuryen. Foto: Laurent Carre.
Dette reisebrevet er skrevet av doktorgradsstipendiat Annette Gjerde-Hansen, som ledet den økumeniske (mellomkirkelige) juryen under den 79. utgaven av filmfestivalen i Cannes i Frankrike i mai 2026.
Søndag 10. mai
Det snør idet familien min kjører meg til Vigra. I kofferten venter sommerkjoler, blazere, ett par høye og fire par lave sko. Slik er prioriteringen post førti, selv når man skal på filmfestival.
Under mellomlandingen på Gardermoen studerer jeg programmet for mine festivaldager i Cannes. Det er 22 filmer i konkurranseprogrammet i år som vi må se i løpet av 10 dager, i tillegg til flere forpliktelser og aktiviteter. Jeg forsøker å finne fire ledige smutthull i programmet hvor juryen kan samles for å diskutere filmene underveis, sender det til jurymedlemmene og ber dem holde av tiden. Jeg har enda ikke møtt noen av dem og kjenner jeg er spent. Lite vet jeg at dette er møter som gjennom de neste dagene skal utvikle seg til nære vennskap.
Det er blitt sen kveld når jeg lander i Nice, men lufta er mild og varm. Jeg blir kjørt til Cannes, til et søsterfelleskap tilhørende Notre-Dame-familien rett ved Croisetten hvor søster Marie-Thérèse tar varmt imot meg. Bak henne henger et stort bilde av Jomfru Maria med teksten «Notre Dame des Neiges» (Vår Frue av snøen). Jeg humrer litt for meg selv. Fortellingen stammer fra et mirakuløst sommersnøfall i Roma i år 352 midt på sommeren. Jeg har som sagt flyktet fra snøen, men mirakler er jeg åpen for.
Søster Marie-Thérèse innlosjerer meg på et fint rom i øverste etasje her hos Søster-nonnene i Notre-Dame-familien som skal være hele juryen sitt hjem i fjorten dager. Denne festivalen bygger allerede opp til store kontraster, hvor det i to uker skal utøves økumenikk i praksis på flere plan.
Au travail
Jeg våkner til fuglekvitter og sterkt sollys gjennom vindusskoddene. Første møtet med de andre jurymedlemmene ga et veldig godt inntrykk, og vi ble tatt vel imot av jurykoordinatorene. Det er et stort apparat rundt den økumeniske juryen med om lag 70 frivillige fra organisasjonene Interfilm og Signis, et arbeid som har vært aktivt og godt forankret i Cannes siden 1974, og er invitert av festivalen hvert år siden.
Selve juryen i år består av spanjolen Ruben de la Prida Caballero (en strålende forsker – han og jeg har allerede flere artikkelutkast på blokka sammen), Adrian Baccaro, en argentinsk regissør og spesialist i medieopplæring, den franske filmjournalisten Cathrine Escrive, Jakob Hoffmann fra Tyskland, som er spesialist innenfor animert kunst og film, og sist, men ikke minst filmeksperten og entusiasten Vincent Mieville fra Frankrike.
Det er tid for de offisielle jurybildene som skal tas foran ærverdige Palais des Festivals hvor de fleste visningene finner sted, og der den berømmelige røde trappa er. Vi stiller oss opp så godt vi kan, Cathrine og jeg leker skuespillere med hånden på hoften. Deretter er det på tide å dra til åpningsseremonien.
Når vi ankommer den prestisjetunge Debussy-salen rundt klokken 18.30, er restaurantene og barene fulle, luksusbilene tuter, de trange gatene myldrer av folk, man kan kun gå med strømmen, publikum og fotografer står som sild i tønne på hver sin klappstige i håp om å få øye på en stjerne eller fler i blitsregnet. Det er litt av noen kraftige energier som er i sving. Festivalen er i gang, jeg må bare hoppe i det og la festivalelva lede meg gjennom med strømmen og håpe jeg holder meg flytende.
Vi starter høyt: Det første stjernemøtet ble Elijah Wood. Han var der for å dele ut æres-Gullpalmen til den legendariske Ringenes Herre-regissøren Peter Jackson. 18 år gamle meg hadde gått i fullstendig selfie-bonanza, men nå er jeg her i profesjonell kapasitet.
Senere utover festivalen ble det rendezvous med både Cate Blanchett og Tilda Swinton. Begge har hatt juryverv ved festivalen, og det var ekstra stas for meg å oppleve gjenklang i deres erfaringer.
Innom festivalen var også selveste John fra Volda, som onkel alltid sa på nittitallet når han mente John Travolta. Glamourfaktoren er høy! Det er veldig stas å treffe på store stjerner med noen helt vanvittige karrierer, men det er filmene jeg er her for å se.
Sterke filmopplevelser
Årets program har bidrag fra lovende sterke navn som Marie Kreutzer, Pedro Almodovar, Jeanne Herry med filmen Garance og Rodrigo Sorogoyen med The Beloved – her er Javier Bardem knallgod, og denne filmen vil jeg lett kalle en spansk versjon av Sentimental Value. The Beloved kommer på kino i Norge etter hvert.
På programmet er det også et par filmskapere fra øst som nå arbeider i eksil: Russiske Andrey Zvyagintsev med filmen Minotaur, og Paweł Pawlikowski, som presenterte sitt nye arbeid Fatherland om forfatteren Thomas Mann i stramt komponerte svart-hvitt-bilder i 4:3-format. Fatherland handler om forfatteren Thomas Mann (Hanns Zischler) og datteren Erika (Sanda Hüller) som drar på biltur gjennom et delt Tyskland rett etter andre verdenskrig.
En av mine storfavoritter var klart Soudain (All of a sudden) av japanske Ryūsuke Hamaguchi (kjent for Drive My Car). Selv om den varte i hele 3 timer og 16 minutt, kjedet vi oss ikke ett sekund. Briljant skuespill og et flott verk om omsorg. Filmen kommer på kino i Norge via Arthaus. Og sist, men ikke minst Cristian Mungiu med Fjord (som senere viser seg å vinne sjølveste Palme d’Or (Gullpalmen), hovedprisen under festivalen). Hvilken blir juryen vår sin vinner?
Prosessen bak utvelgelsen av filmene er at festivalsjef Thierry Frémaux får tilsendt tusenvis av filmer og velger seg ut noen som da får gå til hovedprogrammet. Samtidig er det flere seksjoner på festivalen. Norske Lave forventninger av Erlend Landsvik, med Marie Ulven (kjent som artisten Girl in Red) i hovedrollen, ble vist i det prestisjefylte sideprogrammet «Directors’ Fortnight». Filmen får norgespremiere 11. september via Nordisk Film Distribusjon.
Filmen Benimana av Marie-Clémentine Dusabejambo fra Rwanda er også co-produsert med norsk støtte gjennom Sørfond-ordningen, og den ble vist i «Un Certain Regard»-seksjonen. Fortellingen er satt til Rwanda i 2012. Landet er i ferd med å legge en periode preget av stillhet bak seg etter folkemordet på tutsiene i 1994, og det opprettes folkedomstoler med mål om å skape rettferdighet og forsoning. Hovedrolleinnhaveren Veneranda, som selv overlevde folkemordet, er overbevist om nødvendigheten av disse rettssakene. Til tross for press og motstand organiserer hun samtalegrupper mellom ofrene og familiene til gjerningsmennene. Det blir sterkt. For publikum er det mye lærdom å hente fra disse samtalene. Benimana mottok Camera d'Or og FIPRESCI-prisen.
Begge filmene anbefales varmt herifra!
17 mai: Ja, vi elsker
Dagen starter 06.30, selv på filmfestival. Jeg har tatt med 17. mai-sløyfa mi og fester den på blazeren: Er det 17. mai så er det 17. mai. På telefonen plinger det inn bilder hjemmefra av gjengen i finstasen. Daniel har strøket bunadsskjortene, svigermor har flydd opp fra Østlandet og gjort jentene fine på håret. Det er rart å ikke skulle feire 17. mai hjemme – mer rekker jeg ikke sukke noe særlig før dagen tar meg av gårde med fullt program.
Det er søndag, og juryen skal først på messe/gudstjeneste. Deretter har jeg rendezvous med Cate Blanchett. Og i kveld skal vi gå på den røde løperen, hvor festivalen introduserer oss ved navn. Men først er det jurymøte.
Juryen består av mennesker fra forskjellige land, kontinenter til og med, tradisjoner og bekjennelser – vi er ulike, vi er uenige. Dette beriker. Og jeg må si dette er noe av det mest givende for meg med hele festivalen: å lede samtalene i dette uenighetsfelleskapet. Det betyr mye lytting, fasilitering og å passe på at alle får komme til i dialogen. Det er få mennesker som får mulighet til å se alle filmene i hovedprogrammet, og det å få diskutere dem etterpå og nerde seg sammen med disse dyktige menneskene, som er så forskjellige og til tider så uenige, men samtidig innehar en masse godvilje, er en sann glede. For et privilegium!
Målet i selve samtalene for meg som president er at vi er nysgjerrige på hverandre, at vi tåler, anerkjenner og respekterer hverandre. Juryen er i så måte et lite demokrati-laboratorium. Selv om målet i et demokrati ikke er å være enige, må vi i juryen til slutt bli enige om én ting: hvilken film i hovedkonkurransen som juryen mener best svarer ut de kriteriene vi jobber ut fra. Men hva er disse kriteriene?
De primære kriteriene for å vurdere filmene er først og fremst filmens kvalitet, særlig de som best fremviser høy kunstnerisk kvalitet. Samtidig har den økumeniske prisen og denne juryens arbeid en særskilt betydning i en tid preget av polarisering og fordommer, ved at den skal løfte frem filmer som fremmer dialog, empati og en dyp respekt for menneskelig verdighet på tvers av kulturelle og religiøse grenser.
Ved å anerkjenne verk/filmer som tematiserer kompleksitet, nysgjerrighet, håp og solidaritet, kan filmene bidra til en mer nyansert forståelse av utfordringene og mulighetene som former dagens samfunn. Samtidig fungerer filmer som en plattform for interreligiøs og interkulturell utveksling, og dette understreker filmers evne til å styrke demokratisk motstandskraft gjennom kunnskap og dialog. Dette er den økumeniske juryen.
Etter møtet skifter vi til finstasen oppe hos Søstrene hvor vi bor, så rusler vi ned til glamouren på Croisetten for å gjøre oss klar til den røde løperen. Jeg tar ingen sjanser og legger paret med de høye hælene i veska mens jeg trer ned i Adidas-skoa.
Mørket faller. Det er varmt. Området lyser opp av blits og glamour. De høye hælene er på. På en rekke, arm i arm, skrider juryen frem og opp de røde trappene. Over anlegget annonserer de navnene våre. Jeg bukker ærbødig. Hjemme i sofaen i Norge sitter en sliten, men lykksalig gjeng i rødt, hvitt og blått, godt fornøyd etter all is og leik, og vinker til mamma i trappa på skjermen. Ja, jeg elsker.
20. mai: Liberté, égalité & fraternité
Jeg har vært her i ti dager nå, og det begynner å kjennes. Telefonen har varslet om endring i antall skritt – og antall trapper. Mens alle hjemme ser for seg at jeg sipper Aperol Spritz og knasker aspargesstenger langs Croisetten dagen lang, er realiteten at middagen noen kvelder er den brune bananen i veska sammen med en espresso, på vei inn til neste visning. Som jurypresident er man den første som kommer og siste som går, og må alltid ligge et par hakk foran. Men jeg klager ikke, klart jeg Cannes!
I dag er jeg litt nervøs. Juryen er invitert til audiens hos ordføreren i Cannes, David Lisnard, hvor jeg skal introdusere den flotte juryen og holde en tale. Grei opptakt til disputasen, det. Den økumeniske juryen er blitt invitert til ordføreren siden 2003, og det er kun vår jury og den offisielle hovedjuryen som blir invitert dit. Det er stas!
Oppslutningen rundt denne ordføreren her i regionen er enorm, han vant med over 81 prosent av stemmene under valget i mars 2026. Lisnard er bekjennende katolikk og plasserer seg ute på høyre flanke politisk. Lisnard har ambisjoner om presidentverv i Frankrike, og på nåværende tidspunkt er han lederen for alle ordførerne i Frankrike. Han er av sorten som er mye ute og går i byen sin og møter folka, og ikke liker å sitte bak skrivebordet, og han er en ekte cinefil – det tror jeg nesten automatisk følger med stillingsbeskrivelsen som ordfører i Cannes.
Det tar ca. ti minutt å gå bort til rådhuset, nydelig å rusle. I veska har jeg – ja, du gjetta riktig – et par flate pensko. Tidligere i festivalløpet prøvde jeg meg en hel dag i noen høye pensko, og det gikk som det måtte gå (bokstavelig talt), og endte med et digert gnagsår. Kan jo ikke komme til ordføreren i joggesko, så når vi nærmer oss rådhuset, bytter jeg på penskoa fra veska.
Vi blir tatt godt imot av teamet hans og vist inn til det store, flotte kontoret. Her var det pomp og prakt! Jeg hvisker til mitt franske jurymedlem Catherine: «Hvordan var det nå igjen: enchanté de vous …?» Cathrine svarer mildt tilbake: «Enchanté de vous rencontrer.» Jeg mumler det for meg selv et par ganger, og vips, står han der og strekker ut hånden sin og sier til meg: «Madame President, enchanté de vous rencontrer.»
Så var det rett inn i diplomati, ordføreren takket og skrøt av det gode vennskapet mellom Frankrike og Norge. Jeg takket og skrøt selvsagt tilbake, og resten av oppholdet titulerte han meg konsekvent som Madame President. Hvor plotter jeg inn dét på LinkedIn?
Religion, medier og populærkultur
Fagfeltet mitt er religion og samfunn. Én ting er privilegiet det er å få forske, men det å få aktivt jobbe med dette i felt, på flere nivå, i dialog i jurymøtene våre, i møte med ordføreren, med Søstrene, det er praxis, ikke bare teori og tanke. Jeg kommer hjem med masse mat til kappa og to artikkelutkast i doktorgradsprosjektet mitt.
Spesialiseringen min er religion og film/populærkultur, og i en tid da toppledelsen i USA siterer bibelvers fra Pulp Fiction, og en viss president KI-genererer bilder av seg selv som den gode hyrde, tenker jeg man skal være forsiktig med å «down-playe» populærkulturen – og jeg tror ikke jeg blir arbeidslaus på en stund.
24. mai: Fjord
22 filmer er konsumert, diskutert og vurdert. Juryen har juryet. Vi stod til slutt igjen med tre sterke kandidater for vår pris, og vi har en vinner. Noen timer før annonseringen av årets Gullpalme-vinner hadde vi æren av å tildele den økumeniske prisen til samme film: Fjord av Cristian Mungiu. Han ble svært takknemlig for prisen. Mer om hans hilsen til distriktet vårt senere.
Fjord er skrevet og regissert av rumenske Cristian Mungiu (som også tidligere har vunnet Gullpalmen), men handlingen er lagt til Norge – faktisk til distriktet vårt. Historien er inspirert av virkelige saker som omhandler religiøse livssyn og det norske barnevernet.
Filmen følger en dypt religiøs familie med en rumensk far (Sebastian Stan) og en norsk mor (Renate Reinsve) som flytter fra Romania til et lite lokalsamfunn på Vestlandet. De blir raskt involvert i den lokale menigheten og blir varmt tatt imot av naboene. Alt ser ut til å gå bra for familien, helt til skolen mistenker at foreldrene bruker fysisk avstraffelse mot barna sine og umiddelbart varsler barnevernet.
Filmen kretser rundt denne kulturkonflikten: konservative religiøse verdier på den ene siden og den liberale, sekulære norske staten på den andre.
Filmen illustrerer tydelig hvordan begge sider snakker om hverandre eller til hverandre, snarere enn å kommunisere med hverandre. Den økumeniske juryen beundrer Cristian Mungius beslutning om ikke å fortelle publikum hvem som har «rett» i den kulturelle og ideologiske konflikten, men i stedet avdekke gapet mellom konkurrerende verdisystemer, og hvordan filmen på en nyansert måte undersøker de, noen ganger, skjøre dynamikkene i moderne demokrati.
Vi mener at filmen på en kraftfull måte advarer mot ideologisk ekstremisme og all form for vold (fysisk, emosjonell og åndelig) mot de mest sårbare, samtidig som den utforsker spenningen mellom ulike overbevisninger med stor kunstnerisk kvalitet. Underveis i filmen kunne jeg ikke unngå å se for meg den nye statuen som Banksy har reist i London av en dresskledd mann som marsjerer i full fart fremover, blindet av sin egen fane i fleisen.
Heime
Det er svært spesielt for meg å reise ned til Cannes som jurypresident og ende opp med å gi pris til en film som er spilt inn rett utenfor stuevinduet. Mange i distriktet vårt har vært aktive under innspillingen av filmen Fjord her i 2025 i forskjellig kapasitet, noen som statister og andre som lokasjonsspeidere.
Under prisutdelingen lørdag 23. mai fortalte Cristian Mungiu til meg at han var svært takknemlig for gjestfriheten som ble vist ham og filmcrewet da de spilte inn scenene her på Sunnmøre – han fortalte at han opplevde seg så godt mottatt.
Filmen har norgespremiere 4. september, men flere lokale kinoer har allerede satt opp førpremierer her i distriktet. Jeg gleder meg veldig til å diskutere denne filmen med flere. Vi er noen ansatte ved Høgskolen i Volda som nettopp har spikret et tverrfaglig arrangement sammen med andre aktører i lokaldistriktet i forbindelse med premieren til Fjord på Volda filmteater fredag 4. september klokka 18:00. Håper å se deg der! Følg med videre for mer informasjon. God sommer!
- Les også: Fiat Lux: et reisebrev fra California (oktober 2025)
